Harlekinblom toler lite frost og må i store delar av Norden takast opp av jorda før vinteren. Ei vellukka overvintring krev at knollane får modne ferdig, tørke godt og liggje kjøleg utan å bli utsette for frost eller kondens. For tidleg oppgraving kan gi svake knollar, medan for sein oppgraving kan føre til frostskade. God sortering og jamleg kontroll under lagringa aukar sjansen for frisk vekst neste vår.

Rett tidspunkt for oppgraving

Etter blomstring held bladverket fram med å byggje opp næringsreservar i knollane. Det bør derfor ikkje klippast bort medan det framleis er grønt. Vatninga kan reduserast gradvis når blada byrjar å gulne. Denne prosessen hjelper planten med å avslutte veksten naturleg.

Knollane kan gravast opp når bladverket er gult og lett kan løysast frå planten. Jorda bør helst vere nokså tørr på oppgravingsdagen. Våte knollar er meir utsette for sår og soppsmitte. Ein tørr periode gjer dessutan reinsinga enklare.

Oppgravinga må skje før den første harde frosten. Lett frost i bladverket kan planten stundom overleve, men knollane bør ikkje fryse. Lokale vêrmeldingar og erfaring frå hagen er viktige hjelpemiddel. I kalde område kan oppgravinga måtte skje tidlegare enn bladverket elles skulle tilseie.

Ein greip er ofte tryggare enn ein spade fordi han reduserer risikoen for å skjere gjennom knollane. Reiskapen bør setjast ned eit stykke frå planteklumpen. Jorda blir løfta varsamt, og knollane blir plukka ut for hand. Små sideknollar bør samlast opp dersom dei skal dyrkast vidare.

Reinsing og tørking

Laust jordmateriale kan ristast eller børstast forsiktig av knollane. Hard skrubbing kan lage små skadar i overflata. Knollane bør vanlegvis ikkje vaskast dersom dei kan reinsast tørre. Vatn på overflata forlenger tørketida og kan fremje mugg.

Gamle røter og heilt visne plantedelar kan fjernast etter oppgraving. Friskt eller halvgrønt bladverk bør få tørke ferdig før det blir klipt bort. Saks eller kniv må vere rein og skarp. Ujamne, oppflisa sår brukar lengre tid på å tørke.

Knollane bør leggjast i eitt lag på eit tørt og luftig underlag. Direkte sterk sol kan tørke dei for raskt og gi vevsskade. Ein skuggefull plass med god lufting er betre. Tørkinga kan ta frå nokre dagar til eit par veker, avhengig av temperatur og fukt.

Under tørkinga bør knollane vendast og kontrollerast. Mjuke, misfarga eller skadde eksemplar må sorterast bort. Små overflatesår kan få tørke og danne ei beskyttande hinne. Knollar med djup ròte eller sterk mugglukt bør kastast.

Lagringsforhold gjennom vinteren

Ferdig tørka knollar kan leggjast i papirposar, nettingposar eller grunne kassar. Behaldarane må sleppe luft gjennom og hindre kondens. Tette plastposar er lite eigna fordi fukt kan samle seg på innsida. Kvar sort kan merkjast tydeleg før lagring.

Eit tørt rom med temperatur på om lag fem til ti grader passar ofte godt. Temperaturen bør vere stabil og aldri falle under frysepunktet. Svært varm lagring kan tørke knollane unødvendig mykje. Kjellarar, frostfrie boder eller kjølege rom kan fungere dersom luftfukta er moderat.

Knollane kan liggje i tørr torv, sagflis, papir eller fin vermikulitt. Materialet skal vere tørt og reint. Det dempar temperatursvingingar og hindrar at knollane ligg direkte mot kvarandre. Dei må likevel ikkje pakkast så tett at luftinga forsvinn.

Lageret bør kontrollerast minst ein gong i månaden. Mugne eller mjuke knollar må fjernast før problemet spreier seg. Svært innskrumpa knollar tyder på for varm eller for tørr lagring. Kondens og mugg tyder derimot på for høg fukt eller for dårleg ventilasjon.

Vårstart og overvintring i milde område

Mot slutten av vinteren kan knollane sorterast på nytt. Friske knollar skal framleis vere faste, sjølv om dei kan ha mista litt volum. Små spirer er ikkje nødvendigvis eit problem dersom dei er korte og lyse. Lange, svake spirer tyder på at lagringsstaden har vore for varm.

Knollane kan forkultiverast i potter nokre veker før utplanting. Dei bør setjast i lett fuktig jord og plasserast lyst og frostfritt. Vatninga skal vere forsiktig til røtene er i aktivitet. Gradvis tilvenjing til utelivet reduserer risikoen for sol- og kuldeskade.

I svært milde område kan knollane bli ståande i bakken gjennom vinteren. Jorda må då vere svært veldrenert, og plassen bør vere lun. Eit dekke av tørt lauv, halm eller granbar kan dempe temperatursvingingar. Dekket må fjernast gradvis når våren kjem.

Våt vinterjord er ofte farlegare enn moderat kulde. Eit regntak eller opphøgd bed kan gi betre vern enn eit tjukt, fuktig plantedekke. Dersom fleire knollar går tapt frå år til år, er oppgraving den tryggaste metoden. Lokale vinterforhold bør alltid avgjere strategien.