Planting og formering av keisarkrone

Riktig planting er avgjerande for om keisarkrone skal etablere seg raskt, overleve våte vintrar og utvikle kraftige blomsterstenglar. Dei store løkane skil seg frå mange andre blomsterløkar ved at dei er kjøtfulle, relativt mjuke og utan ei robust, tørr ytterskal. Dei bør derfor handterast varsamt og plantast så snart som mogleg etter innkjøp eller deling. God jordstruktur, tilstrekkeleg djupn og ei solrik plassering gir det beste utgangspunktet for langvarig dyrking.

Hausten er den vanlegaste plantetida fordi løkane då kan utvikle røter før vinterkulda kjem. Tidleg planting er ofte betre enn å vente til jorda er kald og metta med haustregn. Løk som ligg lenge tørt i emballasje kan miste spenst og bli meir utsette for skade. Vel derfor faste, friske løkar og få dei i jorda raskt.

Vekstplassen bør vere solrik eller ha lett halvskugge og vere fri for ståande vatn. Keisarkrone toler vinterkulde godt når jorda er veldrenert. I tung og våt jord kan derimot løken rotne sjølv om temperaturen i seg sjølv ikkje er problematisk. Drenering må difor vurderast før sjølve plantinga.

Planlegg gjerne plasseringa saman med andre plantar før du grev. Keisarkrone blir høg og gjer seg godt bak lågare vårblomstrar eller mellom staudar som veks fram seinare. Dei seinare staudane kan skjule bladverket når keisarkrona byrjar å gulne. På denne måten får bedet eit ryddigare uttrykk gjennom heile sesongen.

Slik plantar du keisarkrone

Lag eit plantehol som er både breiare og djupare enn sjølve løken. For store løkar er ei plantedjupn på om lag to til tre gonger løkhøgda eit godt praktisk utgangspunkt. Djup planting stabiliserer den høge planten og gir betre vern mot raske temperaturendringar. På svært tung jord kan løken plasserast noko grunnare dersom dreneringa samtidig blir kraftig forbetra.

Botnen av planteholet bør vere laus og gjennomtrengeleg. Eit tynt lag grov sand eller fin grus kan vere nyttig dersom underjorda held mykje vatn. Dette laget må likevel ikkje fungere som ei lita skål omgitt av tett leire, for då kan vatnet framleis bli ståande. Den beste løysinga er å forbetre eit større jordvolum rundt heile rotsona.

Keisarkroneløken har ofte ei tydeleg opning eller grop etter den gamle stengelen. Det er vanleg å leggje løken litt på skrå slik at regnvatn ikkje samlar seg direkte i denne fordjupinga. Dekk løken med laus jord utan å presse hardt. Etter planting kan jorda vatnast lett slik at ho fell naturleg saman rundt løken.

Avstanden mellom store løkar bør vere romsleg nok til at plantene får utvikle seg utan sterk konkurranse. Om lag 25–40 centimeter fungerer i mange bed, avhengig av sort og ønskja uttrykk. Tett planting kan gi sterk visuell effekt dei første åra, men gjer deling nødvendig tidlegare. Litt meir avstand gir betre lufting og plass til sideløkar.

Formering med sideløkar

Den enklaste og mest pålitelege formeringsmetoden er deling av sideløkar. Eldre hovudløkar utviklar ofte små eller mellomstore løkar rundt basis. Desse kan skiljast frå når planten er i kvile og bladverket har visna ned. Arbeidet bør gjerast forsiktig fordi både hovudløken og sideløkane lett får sår.

Grav opp løken med god avstand til stengelfestet for å unngå skade frå spade eller greip. Løft jordklumpen varsamt og fjern laus jord med hendene. Sideløkar som slepp lett frå hovudløken, kan takast av utan kraft. Dersom dei sit svært fast, er det betre å la dei utvikle seg vidare enn å rive dei laus.

Store sideløkar kan plantast direkte på ein permanent vekstplass. Mindre løkar kan dyrkast vidare i ei eiga oppformeringsrad med god jord og jamn næringstilgang. Dei vil ofte bruke fleire sesongar før dei når blomstringsdyktig storleik. I denne perioden er det viktig at bladverket får stå heilt til naturleg nedvisning kvart år.

Etter deling bør løkane plantast igjen så raskt som mogleg. Dei toler ikkje langvarig uttørking like godt som mange andre haustløkar. Dersom planting må utsetjast kort, bør løkane oppbevarast kjølig og luftig i lett fuktig materiale. Plastposar med mykje kondens bør unngåast fordi dei aukar risikoen for råte.

Formering frå frø

Keisarkrone kan også formerast frå frø, men metoden krev tolmod. Frøplantar bruker fleire år før dei blir store nok til å blomstre. Metoden er derfor mest aktuell for dei som ønskjer mange plantar eller vil arbeide med naturleg variasjon. For vanleg hagedyrking er sideløkar langt raskare.

Frøkapslane får modne på planten til dei byrjar å tørke. Frøa kan såast relativt ferske i potter eller brett med veldrenert såjord. Dei har fordel av naturlege temperatursvingingar gjennom haust og vinter. Potter kan derfor stå ute på ein skjerma stad der dei får kulde, men ikkje blir vassmetta.

Spiringa kan vere ujamn, og ikkje alle frø spirer den første våren. Det er derfor lurt å la såpottene stå over lengre tid i staden for å tømme dei dersom ingenting skjer med ein gong. Småplantene utviklar i starten berre beskjedne blad og ei lita løk under jorda. Dei må få vekse uforstyrra og byggje opp størrelse sesong for sesong.

Frøplanter bør ikkje overgjødslast i eit forsøk på å få raskare blomstring. Moderat næring og jamn fukt gir sikrare utvikling enn kraftige gjødseldosar. Etter kvart som løkane blir større, kan dei plantast djupare og med større avstand. Første blomstring kan ta fleire år, men plantene kan til gjengjeld bli svært langliva.

Etablering etter planting og deling

Etter haustplanting startar rotveksten så lenge jorda er varm nok. Det er derfor ein fordel å plante før permanent frost. Jorda bør vere lett fuktig, men ikkje gjennomvåt, i denne etableringsfasen. Normalt haustvêr gir som regel tilstrekkeleg vatn utan ekstra vanning.

I svært kalde område kan eit moderat lag av lauv eller anna luftig materiale nyttast som vinterdekke det første året. Dekket dempar raske temperatursvingingar og kan vere spesielt nyttig dersom planting har skjedd seint. Det bør ikkje pakkast tett over jorda slik at fukta blir stengd inne. Om våren blir det meste fjerna når veksten tek til.

Det første året etter deling kan blomstringa vere svakare enn normalt. Dette er ikkje nødvendigvis eit teikn på at noko er gale. Løken bruker energi på å etablere nye røter og tilpasse seg den nye vekstplassen. Med gode forhold vil styrken vanlegvis auke gjennom dei neste sesongane.

Etter planting bør området merkast slik at løkane ikkje blir skadde under seinare jordarbeid. Keisarkrone er heilt usynleg over bakken i kvileperioden, og det er lett å gløyme nøyaktig kvar løkane ligg. Ei diskret plantemerking kan spare mange utilsikta skadar. Når bedet har fått stå nokre år, vil plantene ofte danne ein tydeleg og stabil gruppe.